søndag 30. august 2009

Gråor og svartor

Her i naturresservatet har vi mye or, både svartor og gråor.

Bildene viser henholdsvis høst og vinter en allé med mest svartor og gråor.







Or, older, Alnus, slekt i bjørkefamilien, rakletrær og -busker med sagtakkete blad og stilkete vinterknopper med to knoppskjell.

Ved frømodningen blir hunnrakleskjellene treaktige, og raklen ligner da en liten kongle. Hannraklene er lange og valseformede likesom hos bjørk. Det finnes 35 arter, derav to som vokser vilt i Norge, gråor, A. incana, og svartor, A. glutinosa. Gråor er vanlig i hele Norge; den har sittende kongler og spisse blad som er lodne på undersiden. Den trives best på leirblandet, kalkrik moldjord og innfinner seg raskt f.eks. på leirras. Gråor har en meget rask ungdomsvekst som stagnerer tidlig. Svartor har stilkete kongler og mørkegrønne, butte blad uten andre hår på undersiden enn små hårdusker i nervevinklene. Den er et kravfullt lavlandstre som på Østlandet går opp til Mjøstraktene, men er ellers utbredt i kyststrøkene med nordgrense i Trøndelag.

Både gråor og svartor kan ta opp nitrogen fra luft i jorden. Det finnes former med lappete eller flikete blad av begge arter. Ifølge norsk folkemedisin kunne man legge oreblad i skoene som middel mot såre føtter og fotsvette. I Trøndelag ble det innerste laget av barken tørket, pulverisert og strødd på brannsår. Askelut av oretre ble sammen med ister blandet til en salve som ble benyttet mot ryggverk.

Kjetil Stokkand

eller dette er nok Fru Stokkand dette her!

Siden jeg bor i et nasjonalt fredet naturreservat, Linnesstranda Naturreservat, er det ikke vanskelig å bli kjent med forskjellige fugler. I fugletårnet kan vi se arter sjeldne i seg selv og arter som er sjeldne bare her.  

Om kvelden når jeg legger meg synger nattergalen så fint bak huset!

                                                                    Stokkanda dykker!


                                                                          Stokkandhunn


                                                                                     Flokk



Stokkand, Anas platyrhynchos. fugleart i andefamilien.
Norges største gressand, lengde ca. 58 cm og vekt 800–1400 g. Hannen i praktdrakt har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst. Hunnen er brunspraglet over det hele, begge med blått vingespeil. Hekker i nordlige områder rundt hele Jorden, i Norge over store deler av landet. Den er antagelig vår vanligste andeart. Plasserer reiret godt skjult i tett vegetasjon på bakken, sjeldnere i et tre eller i en bygning. Reiret ligger gjerne nær vann. De 9–13 blekgrønne eggene ruges av hunnen i 27–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager. Trekk- og standfugl som kan overvintre langs hele norskekysten.

Stokkender kan dykke ned til 1–2 meters dyp for å hente næring. En ringmerket stokkand ble 29 år. Dialektnavn er blåhals, grasand, donne m.fl.

Vanlige tamme ender stammer fra stokkand. Tidspunktet for den første temmingen er usikkert, men den skal ha funnet sted bl.a. i Kina. I andre verdensdeler er også andre andearter temmet.

Reven lusker over...

hyttesofaen vår!

Ja, det stemmer det, denne lille revefrøkna var så nysgjerrig en kveld at hun lusket seg inn for å se seg om litt. Før hun tok turen inn spiste hun litt mat av hånda mi, men hun var veldig påpasselig, og jeg satt leeenge før hun turte å ta.

Nydelige dyr dette!



Rødrev, Vulpes vulpes,rovdyrart i hundefamilien.

Den mest utbredte arten i revegruppen. Fargen varierer sterkt. Typisk er en rød til gulbrun overside, hals og bryst hvitaktig, og brun til grå buk. Halen som regel med hvit spiss. Av de mange fargevarianter har korsrev et mørkt kors over ryggen; svartreven er nesten svart med hvit halespiss, sølvrev har en nærmest svart pels med stort islett av hvitspissede dekkhår over bakryggen. Brannreven har blåaktig underside, mørk halespiss, og bakrygg og lår uten hvite spisser på dekkhårene. I fjellet opptrer også en lyst gulfarget rødrev som kan forveksles med fjellrev. Kroppen er 60–85 cm lang, med en 35–55 cm lang busket hale. Vekt 3–8 kg; unntaksvis ca. 15 kg.

Paringstiden er februar–mars. I april–juni får hunnen 3–9 blinde unger. Hiet kan ligge i en ur eller under en rot. Ofte graver reven selv et hi, helst i en sandbakke. Føden er allsidig. Viktigst er åtsler og avfall, gnagere, fugl, frosk, fisk, mark, snegler, større insekter og bær. Reven kan ta en del lam om våren, og atskillig jaktbart vilt. Den betraktes som skadelig og bekjempes overalt. Skaden oppveies mer eller mindre ved at reven tar mengder av smågnagere. Til tross for jakten, som har vært stimulert ved skuddpremier, har stammen vært i fremgang de fleste steder. Bestanden veksler sterkt, i smågnagerår er den stor.

Forekommer fra de tempererte strøk på den nordlige halvkule til nordafrikanske ørkener og asiatiske stepper. Lever i alle habitater fra arktisk tundra til storbyer. Utbredt i Norge omtrent over hele landet, fra kyst til høyfjell. I den senere tid har det vært en økende tendens til at den også holder til i byer og tettbygde strøk (søppelrever).

Bestanden av rev i Norge har trolig aldri før vært så stor som i dette århundret. Det skyldes antagelig alt det spiselige avfall som gir reven økt næringsgrunnlag. Sykdommen reveskabb forårsaket i første halvdel av 1980-årene en drastisk nedgang i revebestanden mange steder, men bestanden har tatt seg opp igjen.

Paddeflat...




Jeg gikk en tur på stien en ettermiddag, og jeg kom over flere utgaver av hoppende slangemat...

-denne padda, en hunn, siden den var så stor, satt midt i stien og solte seg, men ble litt sjenert da jeg skulle forevige dens nydelige trekk men jeg fikk tatt bilder av den uten dens tillatelse!

Padde, Bufo bufo, amfibieart i familien padder.


Den er brungrå, vortet med flatt, bredt hode og store øyne, lengde opptil 12 cm, hunnen størst. Det skilles ut gift over det meste av kroppen, men spesielt mye fra de store parotidekjertlene i nakken. Denne giften beskytter paddene mot bli spist av rovdyr, og den tjener trolig også som vern mot infeksjoner. Padden er treg, lever av insekter, ormer m.m. Legger egg i lange snorer i vann i mai og overvintrer nedgravd i jorden. Utbredt i det meste av Europa, i Nord-Afrika og i Asia til Japan og Kina. I Norge finnes den i hele Sør-Norge helt nord til polarsirkelen.

fredag 28. august 2009

Gretten buorm...

Jeg kom over denne på tur til Skapertjern. Den kom akkurat opp av vannet, og hoppet nesten inn i lyngen rett ved. Denne var godt over 1 meter lang så det var nok Fru Buorm jeg møtte!

Etter å ha jaktet lenge med kameraet fikk jeg tatt dette bildet!







Buorm, eller snok, Natrix natrix, krypdyrart i snokfamilien.
Den ene av våre giftløse slanger, hunnene kan bli 120 cm lang (hanner er sjelden over 80 cm). Buormen er grå- eller svartbrun med uregelmessige svarte flekker og lett kjennelig på en stor, hvitgul flekk på hver side av nakken.

Kan i sjeldne tilfeller være ensfarget svart. Dagaktiv; lever vesentlig av padder, frosk og fisk, og er derfor knyttet til vann og fuktige områder. Legger egg i råtnende løvdynger o.l. Overvintrer frostfritt nede i bakken.

Hvis buormen føler seg truet, kan den spille død; den ruller da over på ryggen og lar tungen henge ut av munnen.

Utbredt i Europa, Vest-Asia og Nord-Afrika. Buorm er i Norge alminnelig i lavlandet i Sørøst-Norge og langs Sørlandskysten.

Humle i full jobb!

Dette bildet er tatt i hagen i sommer, humlene jobber hele dagen, så lenge sola er oppe på kuletistlene(Echinops) jeg har her.

De er så opptatte at de tillater å bli klappet!





Humler, Bombus, årevingeslekt av sosiale bier i familien humler og bier.
De har robust, tykk, tett håret kropp, som oftest med hvite, gule eller røde bånd på bryst og bakkropp. Da fargetegningen til dels kan variere sterkt, er artsbestemmelsen meget vanskelig. Hunnene og arbeiderne har stikkebrodd, hannene ikke.

Humler er meget nyttige til pollinering av blomster på mange kulturvekster. Særlig har de stor betydning for frøsetningen hos rødkløver, fordi de fleste arter har så lang tunge at de kan nå ned gjennom blomstens kronrør, mens det bare er enkelte raser av honningbien som kan klare dette.

Sosial organisering, levevis

Samfunnet er enklere og mindre tallrikt på individer enn honningbiens. Reiret(bolet) bygges i eller over jorden, i en steinrøys, et gammelt musereir eller lignende og brukes bare ett år. De befruktede hunnene, dronninger, som er de eneste humlene som overvintrer, begynner om våren hver for seg å anlegge en ny koloni, idet de bygger et enkelt bol utfôret med tørt gress, mose, musehår eller lignende. Av voks som dronningen skiller ut, bygger hun en krukke som fylles med honning, og en plattform med voks og pollen hvor hun legger de første eggene. Larvekammeret lukkes igjen, men må utvides og forsynes med mer mat (pollen og honning) etter hvert som larvene vokser.

Alle de unge humlene som utvikles utover sommeren, er sterile hunner eller arbeidere som hjelper til med oppfostringen av de følgende generasjoner. De første arbeiderne er meget små. Utover ettersommeren utvikles også hanner og store kjønnsmodne hunner, dronninger. Etter paringen dør hanner og arbeidere, mens de befruktede hunnene overvintrer. Humlebol inneholder vanligvis 200–400 individer.
Utbredelse, systematikk

Humler hører hjemme i den tempererte sone. Av de ca. 200 kjente artene hører 26 til Norges fauna. Blant de alminnelige er hagehumle, steinhumle, jordhumle og åkerhumle.

Snyltehumler (Psithyrus) er en slekt av parasittære humler med ca. 45 arter, hvorav 7 er funnet i Norge. De lurer seg til å legge egg i bolene hos de ekte Bombus-artene.

Grana i vårprakt!

Dette bildet tok jeg i våres på tur til Skapertjern. Våren er så fin, det er så utrolig mye fine knopper i flotte farger!



Gran – bartreslekt - planteslekt i furufamilien.
Picea abies.

Bartrær med flerårige nåler som sitter enkeltvis på kvistene. Hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene er gule, og det dannes store mengder pollen som flyr med vinden. Hunnblomstene er røde og sitter sammen i kongler som modnes i løpet av året.

Picea abies, er den eneste opprinnelig viltvoksende arten i Norge. Den har kjegleformet vekst med tett bar som dekker stammen helt ned til bakken når treet får stå fritt. Ingen andre trær i Norge blir så høye som granen. I Hurdal og Setskog er målt trær på ca. 40 meter. Tykkelsen er derimot ikke så stor som hos flere andre trearter. Stammer med større tverrmål enn 1 m er sjeldne.

Vanlig gran er meget formrik. Ytterformene er hengegran, slangegran, som har nesten ugrenete kvister, og søylegran, Picea abiesf.columnaris.

Granen er en av de siste treartene som innvandret til Norge etter istiden. Den er svært livskraftig og har utkonkurrert andre trearter, så den utgjør hovedmassen av skogen i Norge.
Gran er det viktigste skogstreet på Østlandet, mye av Sørlandet, i Trøndelag og i den sørlige delen av Nordland. På Vestlandet er gran viltvoksende bare i de innerste delene av fjordene. Den finnes plantet nord til Finnmark. I indre strøk av Troms og Finnmark finnes noen spredte forekomster av en underart av vanlig gran, sibirgran.

Navnet gran brukes også om noen andre slekter i furufamilien: edelgran, Abies, douglasgran, Pseudotsuga, og hemlokkgran, Tsuga.

tørst flue!

Denne fikk jeg tatt bilde av i hagen her hjemme, den satt helt stille og var veldig opptatt av å drikke seg utørst tror jeg!



Kjøttfluer, Sarcophagidae, insektfamilie i underordenen høyerestående fluer, Cyclorrhapha. De er nært beslektet med spyfluer og ble tidligere regnet til samme familie.

Denne fluen er en relativt stor flue, hele kroppen er dekket av svarte hårbørster, bakkroppen har et sjakkmønster av svart og grått. Den har 5 svarte lengdestriper på brystet.
Vi finner den i mars til oktober på blomster, husvegger, steiner eller trestammer, og arten er direkte knyttet til menneskeboliger.

Kjøttflua er en europeisk art og kjent fra hele europa helt øst til Jaktusk i Russland.


Her kommer det bilder og systematikk i forhold til objektsamling i Naturfag 1 ved Høyskolen i Buskerud.