Gråor og svartor

Her i naturresservatet har vi mye or, både svartor og gråor.

Bildene viser henholdsvis høst og vinter en allé med mest svartor og gråor.

Or, older, Alnus, slekt i bjørkefamilien, rakletrær og -busker med sagtakkete blad og stilkete vinterknopper med to knoppskjell.
Ved frømodningen blir hunnrakleskjellene treaktige, og raklen ligner da en liten kongle. Hannraklene er lange og valseformede likesom hos bjørk. Det finnes 35 arter, derav to som vokser vilt i Norge, gråor, A. incana, og svartor, A. glutinosa. Gråor er vanlig i hele Norge; den har sittende kongler og spisse blad som er lodne på undersiden. Den trives best på leirblandet, kalkrik moldjord og innfinner seg raskt f.eks. på leirras. Gråor har en meget rask ungdomsvekst som stagnerer tidlig. Svartor har stilkete kongler og mørkegrønne, butte blad uten andre hår på undersiden enn små hårdusker i nervevinklene. Den er et kravfullt lavlandstre som på Østlandet går opp til Mjøstraktene, men er ellers utbredt i kyststrøkene med nordgrense i Trøndelag.

Både gråor og svartor kan ta opp nitrogen fra luft i jorden. Det finnes former med lappete eller flikete blad av begge arter. Ifølge norsk folkemedisin kunne man legge oreblad i skoene som middel mot såre føtter og fotsvette. I Trøndelag ble det innerste laget av barken tørket, pulverisert og strødd på brannsår. Askelut av oretre ble sammen med ister blandet til en salve som ble benyttet mot ryggverk.